Norsk er et rikt språk
Mange foretrekker å lese de gode bøkene på engelsk – fordi norsk er et så fattig språk. Men hvor typisk norsk er det egentlig å være god i engelsk? Les Cecilie Wingers kronikk i Aftenposten 28.7. her.
Oversettelser. Ofte leser vi i norske aviser om opptøyer rundt i verdens storbyer, og ikke sjelden står det at de startet i nedbrente varehus i havneområder. Reklameteksten for den kinoaktuelle filmen «Soul Kitchen» påminner meg om dette. Der står det om hovedpersonen Zinos at han driver restaurant i «et varehus i et av Hamburgs slitne nabolag».
Akkurat ja, varehus.
Det engelske warehouse kunne fått varselbjeller til å ringe. Ordet kan riktignok bety varehus, slik vi bruker det på norsk, men primærbetydningen er lagerbygning, og det er åpenbart den som gjelder i eksemplene over. Jeg har sett avisbildene og filmen, og vet at det ikke er slitne, avsidesliggende filialer av Steen & Strøm, Harrods eller KaDeWe det er snakk om ...
Utilsiktet komikk.
Men er det så rart at warehouse blir varehus? Eller hvordan det nå var? Er det ikke samme greia, da? Iallfall sånn omtrent? Kanskje for det utrente øye, ikke for fagmennesket. Eksempelet med warehouse er bare ett av mange eksempler på at det kan medføre en skjult, utilsiktet komikk å spare en slant ved å gjøre oversetterjobber selv. Det er ikke engang spesielt mye å spare. Den ukyndige bruker mye tid på å skape sine tabber. Og også i dette er tid en form for penger.
Profesjonelle oversettere er en oversett, underbetalt yrkesgruppe, som i vår globaliserende tid blir stadig mer betydningsfull – eller iallfall burde bli det. Ikke bare vet de hvor skapet skal stå, de er også nerder som elsker jobben sin, og som med stor entusiasme forvalter så vel verdenslitteratur som kioskromanser og bedriver språkrøkt på høyeste nivå.
Dobbeltsjekke.
En oversetter har lært seg – ofte ved å ha plumpet ut i mer enn mange nok misforståelser og feiloversettelser selv – viktigheten i å «ha med seg huet». Og å sjekke og dobbeltsjekke, selv når man tror man vet hva riktig svar er. Hvor mange utbrente varehus finnes det? Hvordan skal man starte restaurant i et nedlagt varehus? Blir det ikke veldig stort? Mistanken er oversetterens mest trofaste allierte.
På grunn av dårlig økonomi og liten tilsøking legger universitetene ned stadig flere språkfag. I Stavanger var det nylig kroken på døra for tysk, fransk og spansk. I Oslo henger mange språkfag i tynne tråder, og det er bare drøyt halvparten av alle studentene som fullfører de språkstudiene som fortsatt finnes. Men samtidig med dette skryter stadig flere nordmenn på seg gode språkkunnskaper. Hvor typisk norsk er det egentlig å være god i engelsk? En fersk undersøkelse viste at leger mistet opptil 25 prosent av meningsinnholdet når de leste medisinske rapporter på engelsk.
Aktivt ordforråd.
I selskapslivet – og for den saks skyld også fra tid til annen i aviskritikker – dukker det stadig opp folk som gjerne vil fremheve at de selv foretrekker å lese de gode bøkene på engelsk – fordi norsk er et så fattig språk. Men da er det nok faktisk bare deres egen beherskelse av det norske språket de sikter til. Faktum er at en gjennomsnittlig språkbruker i de fleste av verdens språk har et aktivt ordforråd på fem til seks tusen forskjellige ord – uansett hvor «rikt» eller «fattig» språket måtte være. Med disse ordene får de fleste uttrykt det som trengs. Enkelte har selvsagt langt bedre språkbevissthet – og dermed kanskje langt større uttrykksbehov enn den jevne.
Myten om norsk som et fattigspråk blir ofte tilbakevist med det faktum at Shakespeare «bare» kunne skilte med ca. 20000 forskjellige ord, Ibsen brukte 27000, Hamsun fråtset i hele 31000, mens Wergeland slo rekorden her hjemme med 58000 forskjellige ord. De fire evangeliene i Det nye testamentet bruker svært få ord, på et enkelt gresk. Men fattig litteratur er det vel ikke mange som vil kalle dem.
Kvantifisering.
Godt språk er ikke bare et spørsmål om «min (ordmengde) er større enn din». Men i vår tids kvantifiseringstrend, kan det likevel være et utgangspunkt. Bruker du 58000 ord der andre bruker 5000, er det grunn til å tro at du har noe mer å fare med.
Men hvorfor er de kjente eksemplene bare forlengst avdøde forfattere? Hvordan står det til i dag? Finnes det forskere som teller ordforrådet til dagens språkrøktere? Mitt forslag er i så fall, gå til de ypperste. Gå til oversetterne. Språkets fremste ingeniører. Ord som er nye, ord som er utrydningstruede, ord som gjerne blir oversett – oversetterne benytter alle like ivrig: Evig parat!
Dagligspråk.
Oversetteren møter stadig situasjoner der det trengs ord som ligger utenfor ens eget dagligspråks tusener av faste figurer. Det er muntlig språk i andre verdener, fagterminologi i ukjente fag, gammelmodigheter og ordspill. Og finnes ikke ordene, får man heller dikte dem opp selv.
Jan Kjærstad skrev i en Aftenposten-kronikk for en stund siden: «Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Jeg har lært mer norsk av oversetterne enn jeg har lært av mine skjønnlitterære kolleger. Ikke minst når det gjelder å tilegne seg et større vokabular, et komplett norsk. Les en bok oversatt av Kari og Kjell Risvik, og du har femti «glemte» ord på blokken din, ord du legger inn i ditt passive vokabular og en vakker dag bruker selv.»
Ta mitt ord.
Jeg appellerer herved til forskere med bedre utregningstalenter enn jeg har: Kan noen vennligst regne ut antall ord i en nyere oversettelse til verdens beste norsk? Hvor mange ulike ord bruker for eksempel oversetterne Tone Formo eller Knut Ofstad i sine oversettelser av henholdsvis Philip Roths Amerikansk pastorale og Cormac McCarthys Blodmeridianen? I motsetning til Suzanne Brøgger som i sin tid skrev: «Ta meg på hva som helst, men ikke på ordet», vil jeg med en gebrokken anglisisme si: Ta mitt ord for det: Resultatet vil en gang for alle bevise at norsk ikke er noe fattig språk.
Men det finnes fattige språkbrukere – og det finnes skjulte rikdommer.